Tidslinjer

Min mor har vært død i snart 15 år. I dag ser jeg ser henne gjennom vinduet. Jeg tuller ikke. Hun har sågar banket med en finger på ruten. Laget lyd som er virkelig, og ikke kan misforstås. Hun vil inn. Jeg står der og blunker, glasset jeg nettopp har fyllt ligger i hvitt melkeknas på gulvet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Ser jeg syner? Nei. Mamma er der. Utenfor. Mørk i håret, briller på nesen, smilende, men tydelig litt irritert over at jeg ikke går for å låse opp ytterdøren sporenstreks. Hun vil inn, og det med en gang.

Jeg drar pusten helt ned i magen før jeg går de få skrittene og åpner. Selvsagt er mamma velkommen. Det er bare litt overraskende at hun kommer. Det er så lenge siden sist. Jeg blir alltid overrasket når døde mennesker kommer. Blir ikke du?

—

- Jeg ville bare fortelle deg det.
- Hva, er det virkelig sant? Jeg fikk ikke sagt mer til min far der vi stod og ventet på bussen, eller gikk vi mot parkeringsplassen? Jeg husker ikke, jeg var i oppløsning og tårene rant. Det var kaldt, slaps på fortauet, eller var det varm vårdag? Stekte solen? Jeg aner ikke. Det eneste som stod klart for meg akkurat da, var det min far hadde fortalt meg. Vi hadde vært på sykehusbesøk. Besøkt min mor. Hadde tatt heisen opp, en slik heis som du finner magen din i samme nivå som haken når du forserer mange nok etasjer. Akkurat som du ikke er svimmel og kvalm nok fra før.

Min far – pappa – så på meg, deretter bort på Studentersamfundet, den røde kuppelen ved broen. Han hadde noe hardt over seg, resignasjon. Stålsatte seg for resten av livet og døden. Vi pratet sjelden om viktige ting. Småprat. Hendelser. Nyhetsoppslag, ja. Men ikke noe dypere. Det var farlig, og vi var ikke vandt til det. Han hadde vært så mye borte da jeg var lita. Jobbreiser. Flere måneder i strekk. Det var mamma som var den som var hjemme, henne jeg tydde til, selv om pappa var hjemme. Men nå var jeg voksen. I kroppen.
- Jeg ba henne tenke seg om, fortsatte han. – At jeg kom til å bli mistenkt for medvirkning, og kunne blir buret inne. Selv om jeg ser hun sliter, at hun har bare dager, uker igjen før kreften har spist henne levende. Klart jeg ville ha vasket og ordnet etter henne. Klart jeg ville ha gjort det … om hun … om hun hadde avsluttet livet sitt med tablettene.

—-

Mamma skritter fort mot sjenken i stuen. Hun lar håndflaten stryke varlig over trestykket. Heltre. Furu. Hun virker fornøyd. Bokhyllene som var over, henger ikke hos meg, men maleriet fra Lillehammer henger der. Minner fra en fordums tid. Besteforeldre. Sommerferier. Minner og sommerskyer. Hun ser seg rundt, virker tilfreds. Litt skøyeraktig, men alvorlig nok. Hun er her. Jeg kan ikke huske sist hun var her. Enda ser hun ikke direkte på meg, men svinser litt rundt. Forsikrer seg om detaljer, at plantene har vann nok (ok – ikke min fortjeneste) og at katten har nok fôr. Hun rister litt oppgitt på hodet når hun drar en finger over billedrammene av barna, hennes barnebarn. Jeg lurer på hva hun vil fortelle meg snart. Eller er det kun en høflighetsvisitt? Det har skjedd tidligere. Men jeg føler på meg at det er noe spesielt hun vil si meg denne dagen. Jeg vet bare ikke hva. Enda.