Hun lå på flåten og holdt seg fast.

Elven hadde vært stille, grønn og god lenge på ferden, nå var den blitt bredere, villere, kaldere. Hun hadde lagt seg på ryggen en stund, et par dager kanskje, og stirret opp i himmelen, mens hun ble duvet fremover som kjærtegn av vannet under henne. Himmelen hadde smilt til henne med skyer som lignet på store elefanter med morsomme hatter, mennesker og små hvalper i fullt firsprang, dragehoder med røyk ut av neseborene. Luften hadde hatt en eim av snillhet i seg. Ro. Hun hadde smilt og ledd høyt.

Nå rumlet hun avgårde med elvekreftene under seg. Magen hardt mot treverket på flåten. Hun var kvalm, det var som en virvelstrøm hadde tatt tak i henne og plankebitene. Hun hadde nok med å holde seg fast, håpe på at dagen ble litt varmere, at hun kunne slippe tak snart fordi de hvite knokene hennes gjorde vondt, og hun hadde ikke sett annet enn nakne trær når hun så litt opp av flåtekanten. Elven var mer grumsete enn tidligere, strykene farligere, og det virvlet rundt og rundt i kast før flåten ble slynget avgårde videre, videre … Hun hadde hele tiden i tankene at hun måtte holde fast, ikke se for mye rundt seg, men heller se for seg den flotte fuglen hun husket fra i sommer, som sang for henne. Hun prøvde virkelig. Knep igjen øynene, konsentrerte seg alt hun kunne.

Frykten tagg i henne. Hun hadde glemt fargene på fuglekroppen. Tonene den hadde sunget var borte. Alt hun fornemmet var dragsuget og minnet om en liten fugl i svart/hvitt som tittet instendig på henne, akkurat som den ville si henne noe. Hun ville komme på det senere. Men ville det være for sent?

Det var som hun nølende beveget seg fra leilighetens beskyttende livmor og ut i rå virkelighet: den skarpe røde fargen på lønnebladene, den tunge tåkemassen som presset seg ned over hustakene, luften som bet i de bare armene. Hørte hun gjess? Hun speidet etter høstplogen på himmelen, kunne ikke se noe, men lydene av bevinget liv som orienterte seg på tur sørover syntes hun å høre. Å nei. Ikke enda, tenkte hun mens hjertet sank i henne. Hun ville ha mer tid til å samle glukosen inn i barken, forrådet før vinteren satte inn måtte bli større. Hun stirret på bladene foran seg, sprakende som ildens farge, men de avgav ingen varme. Nattekulden malte de røde, og hun visste at bladene ble sprø og skjøre og ville til slutt smuldre opp. Hun la armene om seg selv. Måtte hun igjen bunkre fyrstikker og tenne lys og laga kakao for å få varmen i seg i måneder som lå foran henne? Kan han ikke blåse liv i rosinhjertet mitt, tenkte hun der hun fikk øye på siste plogskår på himmelen, kan han ikke bare sende en tekstmelding: “kom, reis i dag, kjære … kom …”

Av og til tror jeg ikke på verden. Jeg tror ikke på fargene, duftene, den milde brisen mot huden en augustdag. Jeg tror heller på det mørke innvendig. Det som rasper og roper og banker. Det urolige som gisper etter luft og ber tynt om det grønne på trærne, men som aldri får snev av bølgeskvulp. Er det ikke rart? Hvor forskjellig verden kan være for hver enkelt og mellom ulike mennesker. Det som er et sort mellomrom, er lilla for noen. Det som er kube for meg, er ovalt for andre å regne. Jeg blir sliten av ikke å tro på verden. Av og til. Mer og mer.